I forbindelse med en spillejobb i Stavanger fikk jeg det ærverdige oppdraget i å spionere på stavanger-leieren av Sparta-ledelsen. Det er ikke første gang at jeg brukes i slikt henseende, men dette er første gang jeg sier meg nødt til å bringe sakene frem i lyset. Jeg var aldri forbredt på det jeg skulle møte i Stavanger:
Jeg tenkte den enkleste veien inn i lagets apparat var å gå igjennom hoveddøra, og det gjorde jeg. Oilers-gutta var tydligvis ikke vant med besøkende, og jeg ble stoppet i døra av trenerduoen:
En effektiv blokade. Hadde bare forsvaret til Stavanger vært like tett tenkte jeg før jeg presentert meg som Kay Robertson, inspektør av den Internasjonale Legionalla Organisasjonen, og krevde å få se på kjølemaskinen deres. Det var ingen reaksjon å få, de bare tittet på meg med fårete smil. Jeg kjente hårene reise seg på nakken, og i en liten stund var jeg redd for mitt eget liv, men så foreslo den svenske treneren Gunnar Johansson at vi skulle ta en kaffe først. Under kaffen ble jeg nødt til å høre om hvor forferdelig den østlige delen av Norge var, og jeg måtte se hvor mange måter Johanson kunne skrive navnet sitt på:
…jeg nikket med, deretter ble jeg servert noen lengere avhandlinger om hvordan Stavanger er landets ryggrad. Jeg ble fysisk kvalm av denne hatfulle navlebeskuelsen, det var nesten så kaffen kom opp igjen, men så ble jeg reddet!!
RING RING RING sa telefonen
Johanson hoppet av stolen og løp fram og tilbake. Han var i ekstase, jeg forstod det som at han ventet på at landslagstreneren skulle ringe. “Roy Roy roy!” skrek han.
En av uskyldige Oilersjentene tok telefonen:
Men så var det bare noen som selge noe. Oilersjenta la på telefonen, og et sukk gikk igjennom rommet. Da så jeg min mulighet og proklamerte at landslagstreneren befante seg utenfor hallen og var kommet for å se på alle talentene i Stavanger. Johanson og funksjonærene spurtet mot utgangen, dette var min mulighet.
Jeg gikk på kjøkkenet og plasserte en strategisk kyllinggryteoppskrift jeg hadde fått av Sjur Robert. Når jeg kom ut til isflaten igjen, så hadde Stavanger startet sin trening. Jeg ble møtt av Stavanger Oilers sin spillerAndreas Pettersson:
Jeg måtte bare be om autografen, og det fikk jeg, og så klappet jeg han på skuldra og sa: “Du gjorde en helvetes bra rolle i filmen “Uno”". Turen videre gikk opp på tribunen hvor jeg virkelig kunne overvåke laget mens de trena.
Første aktivitet ut var stolleken, slik så det ut etter første runde:
Legg merke til spilleren bakerst i midten med skjegg, dette er en russisk back fra Sibir som var poengkonge i farmerligaen Hockzy Siberia på midten av 60 tallet. Han er på prøvespill, men skal etter sikre kilder sendes hjem, da stollek-ferdighetene hans er “ekstremt låga” - sitat Johanson
Det var Kesti som vant stolleken (og har dermed over 50 poeng i årets stollekliga), men Johanson var kommet tilbake fra jakten på landslagtreneren og prøvde seg med en luring….Men det går jo ikke ann å legge seg på vantet! Det er juks det!
Resta av treninga bestod i å øve seg på introshow, Johanson var lite fornøyd med det han så, introshowet er selve fundamentet i kampen, “beste introshowet vinner” sa han, og de repeterte og repeterte. Tilslutt må jeg si det ble ganske bra.
Jeg passet på å gå ut via bakrommet, da fikk jeg se den berømte utdaterte kjølemaskinen som hadde skylda for å lage tåke på hjemmekampene. Sannheten kom som et sjokk, det var ikke annlegget deres som forusaket denne tåken, derimot en egen liten tåkemaskin!
Denne ble strategisk slått på når Oilers hadde tatt en liten ledelse, for å så ødelegge resten av kampen. Dette var altså årsaken til den eventyrlig suksessen Oilers har hatt på hjemmebane. Jeg løp fra hallen med gråten i halsen. “Dette er altså hockeykultur!” tenkte jeg mens tårene rant nedover kinnet mitt. “Hvis dette er hockeykultur, så håper jeg vi aldri får det på Østlandet!”
