I morgen møtes Sparta og Stjernen i årets første treningskamp og lokalderby. Jeg tror mange misunner oss i Nedre Glomma regionen disse lokaloppgjørene. Kampene mellom Sparta og Stjernen gir mening på mange plan. Det er den logiske sammensluttningen av to polariserte motsettninger som gnisser mot hverandre i et halvt år. Men for mange, undertegnede inkludert, utarter også kampene seg som en kamp mellom det gode og det onde. Det er som kampene prøver å formidle en høyere sannhet, som bibelsk fortelling, bare med halvgjorte introshow, musikk og pølse i vaffel.
Hvis kampen spilles i Stjernehallen, så er det også en masse tvilende tenåringsjenter som danser i miniskjørt. Men morgendagens kamp skal spilles i det pietistiske Sarpsborg, så da slipper vi denne dekadente oppvisningen. I Sarpsborg kjører vi familievennlighet i førersetet. Underholdningen er Kai Robert, olja inn i en trang dress, som blåser trompet. Ingen seksuelle konnotasjoner i her i gården.
Så hva har skjedd siden sist lagene møtte hverandre?
Stjernen har i år, som alle år, virkelig arbeidet med å sette sammen et lag med minst mulig lagfølelse. Dette er ingen enkel oppgave, og medfører at Stjernen må lete rundt i gamle Soviet satelitter, saumfare finske skoger og speide etter treningsslappe spillere fra andre norske klubber.Men med en god sportsansvarlig i Sundt og et villig lokalt næringsliv i ryggen, har de rodd dette i land i år også.
Ny sesong betyr ny trener i Stjernen. En ny trener har tatt på seg utfordringen å trene Stjernen. I år er det den tilsynelatende sympatiske canadieren Enio Sacilotto som har tatt på seg denne uriasposten av en stilling. Men vi vet hva slags psykopater som kan lure seg bak hockeytrenere. La oss nå håpe at han ikke har skumle planer på å snikinnføre god treningskultur i Stjernen. Heldigvis har Stjernen nok primadonnaer til å drive vekk selv de mest treningsivrige trenerene. Det må aldri være tvil om hvem som har makten i klubben.
Sparta derimot satser videre på norsk-svensk forbrødring med transatlantisk dryss og Takkala på toppen. Kombinasjonen som har vist seg produsere ishockey underholdning i sin reneste form, hvertfall for Sparta sine supportere, hvis vi vinner.
Et tight og disiplinert spill som har fått finnene fra Siddisland til å løpe rundt i Amfien som forskremte høner på mer enn en annledning. Et hardtarbeidende lag som snøt askerbøringene fra sin antatte sikre semifinale i sluttspillet.
Ishockey er sporten med stor S i Sarpsborg, men slik er det ikke i Fredrikstad. De har faktisk flere attraksjoner i Fredrikstad, selv om man ikke skulle tro det om en by som skryter på seg WigWam. Om denne forskjellen på fokus av interesse i byene skyldes Spartas utrolig sjarme, eller Stjernens mangel på sådann, blir ren spekulasjon. Jeg ønsker ikke å bruke denne spalten til å være spekulativ. Når sant skal sies ønsker jeg heller ikke å spille på fordommer, generalisere eller komme med subjektive meninger. Dette skal være objektiv og ærlig presentasjon av motstanderlaget. Jeg vil unødig erte på meg motstanderens supportere. Jeg føler vi unner gjestene såpass, aldri har jeg følt meg generalisert av andres lag supportere på grunn av mitt lag eller hjemsted.
Hva forventer jeg å se i morgen?
En liten prognose for morgendagen: Jeg melder om pøsregn av spartamål i Amfien og opp mot full storm på APD i kveldingen, med en iskald front fra Fredrikstad. Samt fare for torden i Stavanger og Asker.
Men spøk til side. Jeg tror kampen kan ende med to utfall. Den mest sannsynlige er at Sparta tar en fortjent seier mot et Stjernen lag som virkelig vil hevde seg, men som kommer til kort mot denne hardtarbeidende lagmaskinen Sparta er. Dog, jeg er også åpen for at Sparta lar Stjernen vinne for å lure dem inn i en falsk følelse av trygghet i seriespillet.