Bokanmeldelse av Cecilie Samartin – La Peregrina
Det er ikke hver dag jeg er på reise og kan dra en bok opp av håndbagasjen som får mine venninner til å gispe av ren misunnelse og litt beundring. Men det er nettopp en slik mottakelse, helt bokstavelig talt, La Peregrina fikk av mine kjære venner (Evil-E og Dirty-H) på vei til New York tidligere i høst. Det tok ikke mange sekunder før grådige hender var på vei ned i ryggsekken min, og snart løp de begge rett inn på bokhandelen på flyplassen for å se etter et eksemplar der.
Nettopp dette er kanskje den største både fordelen og ulempen til La Peregrina. Det er den (visstnok) frittstående etterfølgeren til en bok som er elsket av svært mange (Senor Pellegrino), og forventningene er derfor monumentale. Boka har store sko å fylle, den skal hoppe etter Wirkola og så videre. Jeg må erkjenne at jeg var spent på om den skulle lande til 20 i stil, eller om det hele ville tryne øverst i unnarennet.
I boka følger vi historien til to unge kvinner som lider samme skjebne; de har et grusomt fødselsmerke på ryggen, et djevelens merke, som de må skjule for resten av verden. Disse kvinnene er Jamilet, som lever i nåtidens California, og jeg-personen, Rosa, som lever i Spania for en generasjon siden. Disse knyttes sammen gjennom fødselsmerket og Senor Pellegrino, og begge er de ute på en søken etter å finne sin skjebne.
La Peregrina er en gripende kjærlighetshistorie, men det er ikke for hvem som helst. Historien danser i vei, Samartin har et beundringsverdig fortellertalent, men historien kan nok kanskje være litt klisjèfylt og høytsvevende for mange. Vi snakker hjertesorg og utavdæsjæl-opplevelser i fleng. Boka er også preget av reiser som går gjennom både tid, rom og livet generelt, og det blir skildret på en slik måte at man nesten kan sanse stedene og stemningene vi får være med gjennom.
Jeg likte boka, og jeg likte den svært godt. Hvis du er villig til å åpne hjertet litt, du tåler en annerledes slutt., og kan akseptere klisjèene som, tross alt, er svært vakre, vil du her få en både rørende og litt vond opplevelse som jeg tror du vil like. Jeg er dog litt usikker på om jeg vil anbefale å gå rett på den uten å lese Senor Pellegrino først. Ved å ha lest denne tidligere får man et helt annet bakteppe til historiene som utspiller seg i La Peregrina.
Så hva er konklusjonen? Det er vanskelig å følge opp en så god bok som Senor Peregrino, men jeg synes dette er et meget hederlig forsøk. Boka står godt på egne bein, og det er vanskelig å ikke la seg rive med i disse ganske vonde skjebnene. Jeg synes alikevel boka får litt for lite luft under vingene; det tar aldri helt av, og jeg skulle ønsket meg litt ekstra her. Men for all del, det er en flott bok, og den lander på ingen måte på “kulen”. Det eneste problemet er bare at det ikke er helt “Wirkola” denne gangen.
Jeg har anmeldt boka for Ark Bokhandel, der jeg har gleden av å operere som “Lesevenn” for tiden.



