Bokanmeldelse av Cecilie Samartin – La Peregrina

Det er ikke hver dag jeg er på reise og kan dra en bok opp av håndbagasjen som får mine venninner til å gispe av ren misunnelse og litt beundring. Men det er nettopp en slik mottakelse, helt bokstavelig talt, La Peregrina fikk av mine kjære venner (Evil-E og Dirty-H) på vei til New York tidligere i høst. Det tok ikke mange sekunder før grådige hender var på vei ned i ryggsekken min, og snart løp de begge rett inn på bokhandelen på flyplassen for å se etter et eksemplar der.

Nettopp dette er kanskje den største både fordelen og ulempen til La Peregrina. Det er den (visstnok) frittstående etterfølgeren til en bok som er elsket av svært mange (Senor Pellegrino), og forventningene er derfor monumentale. Boka har store sko å fylle, den skal hoppe etter Wirkola og så videre. Jeg må erkjenne at jeg var spent på om den skulle lande til 20 i stil, eller om det hele ville tryne øverst i unnarennet.

I boka følger vi historien til to unge kvinner som lider samme skjebne; de har et grusomt fødselsmerke på ryggen, et djevelens merke, som de må skjule for resten av verden. Disse kvinnene er Jamilet, som lever i nåtidens California, og jeg-personen, Rosa, som lever i Spania for en generasjon siden. Disse knyttes sammen gjennom fødselsmerket og Senor Pellegrino, og begge er de ute på en søken etter å finne sin skjebne.

La Peregrina er en gripende kjærlighetshistorie, men det er ikke for hvem som helst. Historien danser i vei, Samartin har et beundringsverdig fortellertalent, men historien kan nok kanskje være litt klisjèfylt og høytsvevende for mange. Vi snakker hjertesorg og utavdæsjæl-opplevelser i fleng. Boka er også preget av reiser som går gjennom både tid, rom og livet generelt, og det blir skildret på en slik måte at man nesten kan sanse stedene og stemningene vi får være med gjennom.

Jeg likte boka, og jeg likte den svært godt. Hvis du er villig til å åpne hjertet litt, du tåler en annerledes slutt., og kan akseptere klisjèene som, tross alt, er svært vakre, vil du her få en både rørende og litt vond opplevelse som jeg tror du vil like. Jeg er dog litt usikker på om jeg vil anbefale å gå rett på den uten å lese Senor Pellegrino først. Ved å ha lest denne tidligere får man et helt annet bakteppe til historiene som utspiller seg i La Peregrina.

Så hva er konklusjonen? Det er vanskelig å følge opp en så god bok som Senor Peregrino, men jeg synes dette er et meget hederlig forsøk. Boka står godt på egne bein, og det er vanskelig å ikke la seg rive med i disse ganske vonde skjebnene. Jeg synes alikevel boka får litt for lite luft under vingene; det tar aldri helt av, og jeg skulle ønsket meg litt ekstra her. Men for all del, det er en flott bok, og den lander på ingen måte på “kulen”. Det eneste problemet er bare at det ikke er helt “Wirkola” denne gangen.

Jeg har anmeldt boka for Ark Bokhandel, der jeg har gleden av å operere som “Lesevenn” for tiden.

Mine tanker om Steve Jobs

Det er ikke lenger noen nyhet at Steve Jobs ikke lenger er blant oss. Det har selvsagt oppstått en del tanker i hodet mitt rundt dette, og jeg har allerede skrevet litt om dette. Derfor tenkte jeg å tipse også dere som titter innom bloggen om “minneordet” som finnes på www.machjelpen.no.

Nå har jeg blitt en “lesevenn”

Ark Bokhandel søkte nettopp etter lesevenner. Jeg måtte selvsagt søke, og tror du ikke, kjære leser, at jeg ble plukket ut som en av de heldige!? Joda, det ble jeg, og det er jeg naturligvis svært fornøyd med.

I praksis betyr det at de snille folka hos Ark kommer til å sende meg gratis bøker som jeg skal anmelde her på bloggen. Kanskje jeg blir litt gal og legger ut film også. Vi får se, vi får se…

Har noen av dere som fortsatt frekventerer simonwinger.com noen gode boktips på lur? Fyr løs i kommentarfeltet.

Jeg har løpetid

Jeg har fått løpetid, så jeg prøver å løpe så mye og langt som jeg orker. “Hvor mye og langt er det”, undrer kanskje du, og det er i grunn et godt spørsmål. Jeg løper mer enn jeg ville tippet på selv i alle fall. :-)

Det kan være veldig tungt å løpe, men det er verst de første turene. Når man løper relativt ofte så blir det heldigvis mye lettere, og det var slik jeg så lyset. Plutselig føltes løpeturene som en salgs pause i hverdagen. Med lydbok eller musikk på øret er det bare meg selv og veien foran meg som betyr noe. Man får tid til å fundere over de små og store tingene i livet. At svetten renner og formen stiger er hyggelige bivirkninger. Nå skal jeg ut og løpe meg en tur. Har du lyst til å løpe med meg en dag så må du bare gi meg beskjed. Jeg ligger stort sett i moderat tempo (fra 8,8 til 9,2 km/t) så de fleste kan nok henge med.

Og har du ikke lyst til å løpe så har jeg bare én ting å si: Prekæs — ÆLDRI!

Jeg skammer meg

Ja, jeg gjør faktisk det. Nå har det gått så langt at til og med min egen mor har gitt masing om oppdateringer her inne. Jeg har vært en skikkelig slappfisk i sommer, og jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat, samt å prøve å skjerpe meg i tiden som kommer. Det er jo ikke som om det er få ting å skrive om. Jeg er bare litt usikker på hva som er interessant å dele med de store massene.

Jeg har bestemt meg for å IKKE skrive dagbok, så da må jeg jo nesten finne noe annet spennende å skrive om. Apropos spennende, alt dere vil vite om Mac kan dere nå lese på machjelpen.no, men det visste dere helt sikkert allerede?

Hva synes du jeg skal skrive om da, vyrde lesar?

PS: Siden dette ble bare svada har jeg lagt inn et bilde av noen badass gangsters som poserer foran Solbergtårnet. <3

Machjelpen.no – Simon goes gründer.

Det skjer ting. Jeg har nemlig startet mitt eget lille firma. Det er snart oppe og går på www.machjelpen.no.

Mer info kommer snaaart! :-)